blogg.no » enpedagogstanker

10.06.2017



Unna vei, her kommer jeg!
Av Erle Sellevåg

Du er to år og verden ligger foran deg. Du er høyt og du er lavt, både motorisk og emosjonelt. Hos mange eksploderer språkutviklingen og du kan endelig sette ord hva du vil her i verden, som ofte resulterer i grå hår hos mamma og pappa: Jeg vil ikke! Min! Klare selv, er ord som blir hyppig brukt. 

Rundt deg snakker mange om trassalderen og kanskje spesielt når du slenger deg på bakken i vill frustrasjon fordi mamma gikk inn døren før deg. Eller når pappa tok på deg luen når du ville gjøre det selv.  Du er ikke trassig eller vanskelig, du løsriver deg. Du øver på selvstendighet. Og midt oppi behovet for å klare og bestemme selv, trenger du omsorgspersoner som ser deg og som alltid er like bak deg på din vei. 

Opplever du mestring kjenner du det i hele kroppen. Stolt som en hane. Enten det er søndagsturen til nærmeste lekeplass, eller da du fikk på skoene helt selv. Da du puslet det nye puslespillet ditt, eller tegnet en strek som mamma jublet over (fordi hun vet hva som gir deg mestring): neimen se, du tegnet et tre!  Nå ble jeg kjempeglad!

Du har gått en stund i barnehagen og nå du utvikler deg voldsomt. Du oppdager gleden av å dele din tid med vennene dine i barnehagen og du gjør gjerne dine første forsøk på lek sammen med andre barn. Du føler empati og kan til en viss grad sette deg inn i andres perspektiv og følelser, selv om du fremdeles er sentret i ditt og i dine øyne alle andres univers fremdeles. Du liker å sortere, liker å lære om farger og former, og lærelysten preger hverdag din. 

Også her trenger du trygge, faste rutiner. Du trenger forutsigbarhet i hverdagen, det skaper en ro inni deg. Du trenger at de voksne setter ord på ting, leser for deg, gir deg tid til å utforske. Når den voksne sier at dere skal inn når du ikke var klar til å gi slipp på leken ute på lekeplassen, trenger du at den voksne setter ord på følelsene dine og forteller deg at de forstår at du er lei deg og at du ville leke mer ute, men at dere nå skal inn. Ikke bare si; kom igjen nå skal vi inn. Da mister du mye læring om dine følelser og selv om du ikke forstår alt den voksne sier, forstår du at han eller hun vil deg vel og er opptatt av å bruke tid på nettopp deg og dine følelser.

Når du blir hentet i barnehagen, er det viktig at den voksne forteller om hva du har gjort i dag, slik at du kan snakke med mamma og pappa om alt som har skjedd i løpet av dagen. Det er viktig for deg å snakke med mamma og pappa og roe ned slik at du er klar for en ny spennende dag i morgen.

Det du tror om meg,

slik du er mot meg,

hvordan du ser på meg,

hva du gjør mot meg,

Slik blir jeg!

M.Jennes

FØLG MEG PÅ INSTAGRAM: pedagogensskriblerier

Vinn boken "Vondt i magen"

Ønsker du eller din barnehage å vinne boken vår Vondt i magen? Følg og legg igjen en kommentar på Instagram @pedagogensskriblerier 

Det er vi voksne som er avgjørende i det viktige arbeidet med sårbare barn.

Boken kan også brukes i arbeidet med sosial kompetanse i barnehager. 



 

Pust ut



Julen er over og nyttårsaften er feiret.  Mange gleder seg, man har mål og drømmer for det nye året. Barna har kost seg, spist seg mette og vel så det, fått mange nye leker, gledet seg så hjertelig, slappet godt av sammen med familien. Vi tenker ikke over det, dette er tradisjoner. Dette er sånn det skal være. Barnas jul.

Det er med disse ordene hjertet mitt brister, for barna som ikke har gledet seg til jul og som nå har stått midt oppi angst, tristhet, frykt og skuffelse.

Der står de. Helt alene.

De kompenserer, de gruer seg, de later som, de smiler. Men ser du ordentlig etter, smiler ikke øynene. De er tomme.

Så venter nyttårsaften. Julebukk, godteri, fest, fyll, frykt. En dag de lukker øynene og holder pusten til dagen etter.

Men nå er det over. Ingen har lagt merke til de i år heller. De klarte det, de klarte å skjule mammas avhengighet. De klarte å skjule pappas raseri. Nå kan hverdagen fortsette, vi er langt ut i januar.

Tilbake i barnehagen, samtidig starter løgnene. Eller ikke løgn, overlevelsesmekanismene. «Vi var på hytten», «jeg fikk nye ski til jul», «jeg var hos tante, vi gikk på kino og sto på skøyter som jeg fikk til jul».

Virre, virre, vapp ? du glapp.

Pedagogen og assistenten så deg ikke, naboen så deg ikke, bestemor vet men sa ingenting, vennene dine forstår ikke.

Og der står du ? lille venn. Helt alene.

Du trenger oss. Du trenger at noen vet. Du trenger at de voksne i barnehagen vet. Du trenger at naboer inviterer deg hjem fordi de ser at noe er vanskelig der hjemme. Du trenger å bli invitert i bursdager. Du trenger at noen spør; Hvordan har du det? Jeg er her for deg.

Du trenger å bli sett.

Vi trenger å vite, å blande oss, tilby å hjelpe, og eventuelt, melde ifra.

Ha et våkent øye der ute i nabolagene, barnehagene, skolene, så slipper gjerne noen barn å holde pusten.

Erle Sellvåg er forfatter av boken "Vondt i magen", som er et samarbeid med Blå Kors. Barn i Rusfamilier i KoRus Sør ved Blå Kors Borgestadklinikken har utviklet en rekke ressurser som gir fagpersoner konkrete eksempler, tips og fagstoff om hvordan en på et tidlig tidspunkt kan gå fra bekymring til handling.

Sammen med ressurser fra Blå Kors-kampanjen «JEG SER» får leseren av «Vondt i magen» råd om hvordan en som voksen kan gjøre en forskjell.

Les mer om boka her: ? Alle som er i kontakt med barn har ansvar for å si i fra.

Boka «Vondt i magen» utgis på Kolofon forlag, og alle inntekter går til Blå Kors sitt arbeid med sårbare barn - barnasstasjon


 

Følg meg på instagram ⭐ :) pedagogensskriblerier


 

Ingen så steinen i Maiken sin mage



Jeg har sagt det før, men sier det igjen. Trygghet. Hvorfor er det så viktig? Mange skriver om behovet for å melde til barnevernet, behovet for å få mer planleggingstid for pedagoger blant annet. Men vi ser ikke de barna som sliter mest, om ikke barna er trygge nok til å slippe ned sin forsvarsmur. La oss prøve å sette oss inn i hvorfor;

Maiken kommer i barnehagen. Men ingen er der og tar henne i mot, de er opptatt med frokosten, de voksne. Hun setter seg ned. «Ha det!» sier mamma, snur seg og går. Gråten presser på, men Maiken svelger gråten, sitter og ser på. Så henvender den voksne seg til Maiken; «Hei Maiken, hva vil du ha å spise til frokost?».

Maiken blir betraktet som mutt, vet jo aldri hva hun vil ha å spise, de voksne må dra det ut av henne. Egentlig er Maiken mett, mett i magen av angst. Den tunge steinen i magen veier mye, det er ikke plass til grøten. Men de voksne har ti andre barn til bords, det blir ikke tid til å reflektere over hvorfor. Maiken får gå fra bordet.

Hun vandrer inn i mengden, finner sin lekekamerat. Da gir hun slipp på angsten, men bare for en stund. Hun kjenner jo Stine godt, henne er hun trygg på, Stine på fem år. De leker sammen, har det kjekt i lag.

Så bryter den voksnes stemme ut i en forsiktig kommando; ryddetid! Maiken vet det, men ikke de voksne, ryddetiden gjør at steinen i magen blir enda tyngre, og hjertet slår i raske slag.

Så skal de sette seg til samling. I dag er det pedagogen og to vikarer på avdelingen. De sitter der og skal synge, alle atten barna. Tilsynelatende kjekk samling, gitarspill til og med. Men de kjenner ikke Maiken på ekte, de vet ikke om steinen i magen til Maiken. De gjør seg sine tanker om hvorfor Maiken er så stille, hvorfor hun ikke deltar. De vet ikke at det blir for mye, Maiken bør få ro.

Maiken klarer ikke å fortelle dette selv, fem år som hun er. Men hadde den voksne kjent henne på ekte, ville de visst at hun kunne trengt en samlingsstund med få barn tilstede.

Dagen fortsetter, Maiken har perioder på dagen hvor det føles greit, men den voksne kunne sett det, de periodene hvor hjertet til Maiken slår fortere. Spesielt når de skal kle på seg, de skal ut. Da tenker Maiken på mamma.

Hva gjør mamma på nå? Ligger hun i sofaen? Er hun på badet, har hun låst døren? Er mamma lei seg?

Mange spørsmål svirrer, det er ikke lett for Maiken når ingen forstår. Da vokser steinen i magen, den tynger som aldri før. Har ikke alle det sånn, tenker Maiken? Hva er det med meg?

Mamma kommer og henter, klokken er kvart over fire. Om femten minutter stenger barnehagen, den voksne vil bare hjem. De har ikke tid til å prate med mammaen til Maiken, de ser henne ikke ordentlig i øynene. De hører ordene komme ut av munnen hennes, de ser Maiken sitt tomme blikk. Det er bare sånn hun er tenker den voksne. Mammaen er sikkert bare sliten, kanskje hun er sykemeldt? Det har vel ikke pågått så lenge, har det det?

Et år har Maiken hatt steinen i magen, den startet som en liten gråstein, og har vokst seg stor og tung. Maiken kjenner ikke de voksne nok til at hun sier noe, selv om hun kanskje vil. De voksne er flinke i jobben sin, planer som ser flotte ut, men mangel på tid. Men relasjonen til Maiken, den er ikke solid nok. Hun er ikke trygg nok. Da spiller det ingen rolle hva enn de gjør.

Trygge barn, trygge voksne, følelser som er ekte. Det må vi tilby barn før vi kan vifte med pekefingeren og si at barnehageansatte ikke er gode nok til å melde ifra.

Vi må spørre oss selv, HVORFOR vi ikke er gode nok til å melde ifra?

Skap det trente øye ved kompetanse, ja. Men ditt kjennskap til barnets bakgrunn, følelsesregister, væremåte, er avgjørende for at man klarer å tilrettelegge, når alt kommer til alt.


 

Vi overfører fiendtlighet - publisert i BT



Når vi diskuterer mennesker som kommer til Norge for å søke asyl, er dette i stor grad mennesker som har behov for opphold på humanitært grunnlag. Da er det med dårlig smak i munnen man leser og hører innvandringsminister Syvi Listhaug (Frp) sine kyniske utsagn. Det er som med barn, de tåler at en voksen er tydelig, ja til og med litt streng i stemmen, når relasjonen er trygg. Når de vet at den voksne er til å stole på. Er ikke den relasjonen der, oppleves en streng stemme som utrygg og skummel.

Det er slik stemmen til asylpolitikken får en til å føle i dag. Full av tiltak og negative holdninger, men mangler en viktig ingrediens, medmenneskelighet. Det er klart at man ikke naivt skal åpne alle sluser og lukke øynene for det negative flyktningstrømmen medfører. Ja, vi skal anerkjenne at det finnes grupper i samfunnet som har det vel så vanskelig. Rusmisbrukere, eldre, fattige, alt dette settes opp mot hverandre. Men la oss skille sak fra sak.

Hva er den langsiktige planen for våre nye landsmenn, som ressurser i samfunnet? Hvor er oppfordringen fra regjeringen om å ta dem godt imot, hvor er viljen til å ruste opp fagmiljøet rundt det flerkulturelle fagfelt?

Ja, vi skal vise andre land at det ikke er «lett» å få opphold i Norge. Men la oss vise at når man får opphold, er dette et godt sted å være. Styrk integreringsprosessen ved å svekke byråkratiet. Bosett raskt, skap arbeidsplasser, åpne kulturelle tilbud for alle grupper. Bygg opp kompetanse i skoler og barnehager, slik at vi best kan ivareta alle.

Slik det er nå er faren stor for at frykt og utrygghet spres. Det er fare for at negative holdninger plantes i en generasjon. Barna som hører foreldrene diskutere flyktningstrømmen basert på en fremmedfiendtlig politikk. Hvilke holdninger forplanter vi da?

Vi trenger en leder, ikke en sjef. Vi trenger varme, fremfor kynisme.

Vi lover deg - 2017



  •  

Vi lover deg - i 2017

Snart står vi foran et nytt år ? 2017. Mange har sine forsetter klar. Og for oss som jobber i barnehage, så gjelder det samme som før. Vi lover ? men med vår lovnad kommer ønsker, de må vi få si høyt.

Du som jobber i barnehage, du som legger din sjel i en jobb som ikke lønner særlig tilfredsstillende og ei heller byr på en rolig forutsigbar hverdag; men du elsker jobben din, og dette på grunn av små personer du omgås med hver dag; ingen betaling kan måle seg med glade, trygge barn som får være seg selv hundre prosent.

Så, i 2017 lover vi våre søte små å fremdeles tilby trygge fang, fremdeles se og anerkjenne hvert enkelt barn og deres foresatte. Vi lover å fremdeles legge til rette for lek, glede, gode læringsmiljø, spennende samlinger. Vi lover å tørke tårer, klemme, vise vei, undre, støtte. Vi legger til rette for læring; matematikk, former, eventyr, leselyst, finmotoriske aktiviteter, konstruksjon, IKT, grovmotoriske aktiviteter, sansestimulerende aktiviteter ? listen fortsetter og alt dette klarer vi til og med å lure inn i lek. For det er der magien skjer; gjennom det lekende barnet.

Vi lover å hjelpe når treåringen har det tøft med å balansere sine egne følelser og dermed slenger seg ned på gulvet for å unngå å kle på seg. Da er vi der; vi setter ord på følelsene, vi hjelper til, vi forstår, selv om femten andre barn trenger oss på samme tid.

Vi lover å være der når femåringen strever med en bestemor som har gått bort. Vi går i dialog med foreldre, vi prøver å forstå graden av sorg barnet befinner seg i, vi vil være der som støtte.

Vi lover å være der når ettåringen skal begynne i barnehage for første gang. Vi prioriterer stabilitet, ro og tilstedeværelse. Vi trenger ikke pause disse dagene, for vi vil ikke at barnet skal bli lei seg om vi går. Vi er der, vi betrygger, vi tilrettelegger, vi informerer, vi bygger relasjoner. Vi vier tid, vi legger hele oss i at barnet skal få en god start.

Vi lover å være der når toåringen ønsker å slutte med bleie. Vi oppmuntrer, vi venter, vi lar barnet få all den tid han/hun trenger, vi jubler når det kommer en dråpe i toalettskålen. Hurra!

Vi lover å være der når to fireåringer blir uvenner. Vi snakker med barna, vi veileder, vi oppmuntrer til dialog, vi støtter barna i konfliktløsing, vi legger til rette for at barna skal komme inn i god lek igjen. Men så klart, vi anerkjenner følelsene, vi er nede på deres nivå. For å være sint er da vel ingen uting? Vi lover det er plass til det og.

Vi lover å sette barna først, selv om vi er slitne. Selv om flere i personalet er syk og vi har stått alene i en slitsom situasjon noen dager, da står vi støtt, vi er der. Vi vet det er viktig. Takknemlighet det er vi ikke så nøye på.

Men med alt dette vi lover. For vi vet vi kan love for det ligger i vår natur, man kan ikke jobbe i barnehage uten å yte omsorg, oppmuntre, anerkjenne, støtte, lære, undre og så videre. Med alt dette kommer det et ønske for 2017. Et ønske om å strekke til. Og med dette, menes det flere voksne i ansattgruppene rundt om i alle barnehager i landet, høy pedagogtetthet i kombinasjon med pedagogiske medarbeidere som verdsettes for den viktige jobben de gjør. Vi ønsker en regjering som anerkjenner viktigheten av jobben man gjør i barnehagen. Anerkjenner den forebyggende effekten vi kan ha for barn videre i livet, viktigheten av tidlig innsats.

God jul og godt nyttår.

2017 here I come :)

Snart er året over, og for et år det har vært, en berg og dalbane. Året startet med lange sykehusopphold, sykdom som vedvarte i lang tid, men så takknemlig for at det ikke er noe ondartet etter min så langt største prøvelse. Men på den andre siden har jobblivet blomstret 👌 Barnehagen, tur til Lituaen for å holde innlegg om "multicultural education". Flere skribentoppdrag, BT, Kamille, KK, TV2, Nrk Norgesglasset, barnehage.no, flere intervjuer osv, sak på kreftkamp og amnesty. Og stoltheten min, boken, ble lansert i høst. Et eventyr jeg delte med Blå Kors og da spesielt Ellen Anker Storset (JEGSER). Nå ser jeg frem mot 2017 🎉 Godt nyttår 🎉🎉
 

 


 

Gjør en forskjell for sårbare barn ❤



Gjør en forskjell for et sårbart barn - øk kunnskapen om temaet ❤ Boken jeg har skrevet med ulike fagmiljøer i Blå Kors kan også brukes i arbeid med sosial kompetanse. Men først og fremst, spe kunnskap og kompetanse på magefølelsen. Et konkret verktøy for alle som jobber eller omgås barn ❤
 
 


 

 

Forbilder

 
Elsa, Barbie og Spiderman er vel og bra. Men sunne forbilder er det mangel på - forbilder som Pippi <3 
 


 

Følg meg på instagram ⭐ :) pedagogensskriblerier

 

I EN HEKTISK HVERDAG MED JOBB I BARNEHAGE OG SOM FRILANSER ER DET STORT SETT INSTAGRAM JEG BRUKER AKTIVT :) PÅ BLOGGEN KAN MAN LESE TIDLIGERE PUBLISERTE KRONIKKER MEN FØLG MEG GJERNE PÅ INSTAGRAM - DER OPPDATERER JEG RELATIVT OFTE MED BILDER OG TEKSTER FRA HVERDAGEN SOM PEDAGOG OG SKRIBENT 💜 pedagogensskriblerier (Erle Sellevåg)






 


 

Boklansering: Vondt i magen

Følg meg på instagram: pedagogensskriblerier 

Lille Maiken har hovedrollen i boken «Vondt i magen». Hun har en klump i magen som ikke går bort. «Vondt i magen» (Kolofon forlag) henvender seg til voksne som har ansvar for barn i barnehagealder.

I del 1 av boken er fokuset rettet mot barna; om hvordan lytte til og snakke med et barn om ulike følelser de har. Boken er lagt opp som en samtale og åpne spørsmål rundt tema som sinne, glede, tristhet og om gode og vonde hemmeligheter. Boken er en invitasjon til barnet om å snakke om det barnet er opptatt av.
" Vi håper boken skal bli forbundet med en en god stund i armkroken til en voksen", sier medforfatter Erle Sellevåg.

BOKEN «VONDT I MAGEN» VOKSTE FRAM av en idé fra Erle Sellevåg. Hun brenner for sin jobb med barn og særlig for sin jobb med sårbare barn i barnehagealder. Sellevåg har skrevet flere kronikker om temaet. Hun registrerer et stort engasjement blant fagfolk, samt behov for mer fokus rundt tematikken.
Erle Sellevåg satt i gang med å skrive en barnebok, men ønsket å knytte en faglig tyngde til boken og søkte dermed samarbeid hos Blå Kors. Barn i Rusfamilier i KoRus Sør ved Blå Kors Borgestadklinikken har utviklet en rekke ressurser som gir fagpersoner konkrete eksempler, tips og fagstoff om hvordan en på et tidlig tidspunkt kan gå fra bekymring til handling. Sammen med ressurser fra Blå Kors-kampanjen «JEG SER» får leseren av «Vondt i magen» råd om hvordan en som voksen kan gjøre en forskjell.

BOKEN «VONDT I MAGEN» HJELPER DEN VOKSNE til å starte en samtale med et barn. Om en bekymring melder seg for hvordan barnet har det hjemme, gir del 2 av boken veiledning om hva man kan gjøre videre: Hvilke tegn skal man se etter? Det gis råd om loggføring av observasjoner, veiledning for samtale med barnet og for samtale med foreldrene til barnet.
"Sammen har vi skapt en bok som vi håper skal være et verktøy og hjelpemiddel på avdelinger rundt om i barnehager i Norge", sier prosjektansvarlig i Blå Kors, rådgiver Ellen Anker Storset. Man har ikke alltid anledning til å sende hele personalet på kurs, og om man gjør det er det kanskje ikke mer enn en gang i året. Denne boken kan brukes av alle ansatte i barnehager, og kan ligge på avdelingen og jobbes med året rundt. Slik sikrer vi at alle er oppmerksomme og er har en modell for hvordan gå fram dersom man er bekymret for et barn, forteller Storset.

BOKEN «VONDT I MAGEN» ER ILLUSTRERT på en slik måte at det skal være en god leseropplevelse for barna, og kan i tillegg brukes i jobb med sosial kompetanse i barnehager, for ikke alle har like lett for å danne vennskap og følelser rundt dette kan være vanskelig. Med denne boken jobber man aktivt med rammeplanen på flere plan.
Illustratør er Berit Sømme.



#blogg #mamma #barn #barnehage


 

 

Akk, livet 😂😂

INSTAGRAM: pedagogensskriblerier







 

Å skape spesialpedagogiske behov

Å skape spesialpedagogiske behov

Vi er blitt flinke til å se de sårbare barna. Vi er flinke til å sette fingeren på hva som kan være «galt» med et barn. Er det lærevansker, språkvansker, er det ADHD, er det avvikende sosial adferd, er det er barn som ikke takler overganger? Er det noe hjemme, er det far som ikke er tydelig nok?  Du fyller ut observasjonen; barnet mestrer ikke, ikke, ikke, ikke. Vi kartlegger, fyller ut TRAS og/eller allemed, barnet «scorer» dårlig. Skal man henvise til PPT? Hva gjør vi for å hjelpe dette barnet?

Sånn går møljen. Spesielt innen et voksent fellesskap som bekrefter ovenfor hverandre hvor slitsomt dette barnet kan være, man akker og sukker; stakkars, det kan ikke være lett å være hun. Det må jo være slitsomt.

Det handler gjerne om lille Stine. Hun har et avvikende blikk, hun strever med å holde fokus. I samlingen sitter de femten barn, de skal trekke sangkort og synge. De skal lese en bok. Dette har pedagogisk leder planlagt i sin ubundne tid. Stine ruller, hun vil vekk. Hun vet at boken kommer, det er så kjedelig. I løpet av de ti minuttene samlingen har pågått har Stine fått nei fem ganger. De voksne himler med øynene, trekker henne til side; hvis ikke du kan sitte stille, må du gå fra samlingen.

Samlingen er over. En av de voksne sier; nå skal vi kle på oss og gå ut, husk fleece, lue, og regntøy, støvler også. Og gå på do først, husk å vaske hender. Stine er allerede under benken i garderoben, der ligger hun og tuller seg. De voksne blir frustrerte. Stine blir kledd på, best å få henne ut først så ikke hun forstyrrer de andre.

Puh!

Hva trenger Stine? Hun er omringet av voksne som ser et problem. Pedagogisk leder har diskutert med styrer, det er på tide å henvise til PPT, hun kan jo ikke fokusere.

Men har man stilt seg spørsmålet, hva har vi gjort for dette barnet?

Mange problematiserer adferd hos barn uten å se på hva barnet har behov for i sin hverdag? Fint kalt; avdelingen skaper spesialpedagogiske behov.

Dette kan illustreres ved å snu på situasjonen som handler om Stine:

Lille Stine som har et avvikende blikk, hun strever med å holde fokus. Men i barnehagen til Stine synes ikke dette tydelig. I samlingen sitter Stine med fire andre barn. De skal synge og danse, bruke instrumenter også. Dette krever ikke så mye av Stine som sliter med å fokusere og bruke språket aktivt, dans og musikk samler dem alle, her kan Stine delta uten å måtte sitte i ro. Hun mestrer det, hun gleder seg. Det er jo samme sangen og samme dansen de alltid bruker, dette kan Stine.

Så skal de høre en historie. Pedagogen drar frem den spennende kofferten. Inni der ligger alle dyrene. Pedagogen forteller og barna ser historien utfolde seg gjennom dyrene i kofferten. Stine vet hva den handler om, hun liker spesielt sjiraffen.

Når samlingen er over peker den voksne på dagtavlen på veggen. Hun sier; nå skal vi ut. Vi går først på toalettet, så kler vi på oss regntøy. Bildene viser hva Stine skal gjøre, hun ser også at etter utetiden er det tid for lunsj, så innelek og frukttid.

Slik blir Stine trygg, hun trenger ikke å bruke energi på misforståelser.

Hun er omringet av hjertevarme voksne som ser hennes behov for forutsigbarhet, trygghet, visuell kommunikasjon, tydelighet, samt at hun omringes av et rikt språkmiljø.

Og vipps; magi - som barna sier. Så trenger gjerne ikke Stine å henvises til PPT. Hun har alt hun trenger i det trygge miljøet hun er i hver dag.

Satt på spissen - men er vi flinke nok til å «utrede» vårt eget miljø på avdelingen før vi ser på årsaken til at enkelte barn sliter? Skaper man spesialpedagogiske behov? Jeg tror det, gjerne ikke bevisst, men gjennom et miljø som ikke er tilpasset barna som har behov for ekstra trygghet og støtte. Er det fysiske rommet lagt til rette for barna? Er de voksne flinke nok til å skape et rikt språkmiljø? Bruker vi visuell og non-verbal kommunikasjon godt nok? Går vi i oss selv først og fremst? Det er klart at mange barn har behov for spesialpedagogisk støtte uavhengig av alt dette, men mange sin hverdag blir nok lettere dersom miljøet endres.

Til ettertanke.

Konkurranse - bøker fra Listelykke :)

Vil du vinne bøker fra Listelykke? Disse bøkene gir garantert orden i hverdagen. Anbefales på det sterkeste :)

Du må gjøre følgende for å vinne begge bøkene:

1. Følg meg på instagram: pedagogensskriblerier

2. Kommenter med et hjerte under innlegget på instagram

Lykke til :)


 



 

Badaboom bambus tskjorte <3



Med meg på reisen hadde jeg min myke gode bambus tskjorte fra Badaboom Bambus. Like fin inni dressjakken som på skogstur. Og helt magisk på huden :) anbefales! 

Ta en titt på utvalget deres: 

http://www.badaboom.no

#blogg #bambus #spons

Intervjuet av barnehage.no

Jeg ble interjuet av barnehage.no og her er resultatet, les gjerne om det viktige temaet :)


http://barnehage.no/pedagogikk/2016/09/det-som-er-bra-for-flyktningbarn-er-bra-for-alle-barn/

Jeg er også akkurat kommet tilbake fra en spennende konferanse i Vilnius hvor jeg holdt innlegget: multicultural education - a matter of engaging adults.

Den spennende høsten er igang :)


#blogg #pedagogikk

 

 

Følg meg på instagram ⭐ :) pedagogensskriblerier

Ut å lek :) finn frem regntøy, dress, jakke og sko - været er varierende landet over :) kos deg med å være litt barn idag sammen med dine søte små <3



Instagram: pedagogensskriblerier

Små venner

Deeer! De roper, løper mot døren. Der kommer lille Stine i barnehagen. Man kan beskue fem toåringer som lyser opp, klapper i hendene. De er oppriktig glad for å se hverandre. Hver dag.

Deres vennskap skiller seg fra voksnes vennskap. Det er ubetinget, kan det virke som. Ja, barn på en småbarnsavdeling biter hverandre, lugger hverandre, skubber hverandre. Men dag etter dag, er de like glad for å se hverandre.

Små venner har ingen grenser, de er ikke rammet av fordommer. De er venner tross hudfarge, religiøs bakgrunn, funksjonsevne, sosiale bakgrunn. Deres vennskap er ekte.

Bilderesultat for små venner

Vi har mye å lære av våre små venner. Det handler mye om hva vi voksne kan gi barna av muligheter for å utvikle vennskap. Det handler om å legge til rette for gode sosiale rammer, med et innbydende lekemiljø. Men det er ikke alt.

Hvordan snakker de sammen, de har jo ikke språk? Studer en gjeng med ettåringer, og du får oppdage et språk rikere enn vårt eget som voksen. De utveksler blikk, bevegelser berøring som taler et tydelig språk. Et lite stryk når noen har fått vondt, et gledeshyl som starter en lek, et blikk som bare to små venner forstår men som forteller så mangt mellom dem.

Vi må passe på å ikke fortolke deres vennskap for mye. Det skal få være ekte, spontant og deres eget. Man kan gjerne legge planer og ha meninger om hvordan man skal legge til rette for sosial kompetanse, men det er noe så uskyldig ved deres egne vennskap, det kan man aller helst bare se på og beundre.

Man skal ikke alltid bryte inn i konflikter, la dem løse. Man skal ikke alltid sette ord på handlinger, la dem erfare. Man skal ikke alltid sette seg midt i en god lek, la dem nyte hverandres selskap. Selv er jeg opptatt å være deltagende i lek, kanskje i overkant mye. Men skal vi også lære oss å beskue og lære av barna vi er så glad i, som vi har ansvar for på dagtid? Jeg tror det er sunt.

Som under et måltid. Kan man legge til rette for noen måltid hvor samtalen til våre små venner er i fokus? For der skjer det mye magisk, hvis man noen ganger ser vekk ifra at de på død og liv skal smøre all maten selv. De danner vennskap rundt bordet, der er det (forhåpentligvis) ro, der kan de prate sammen, på sitt vis. Og er du heldig blir du invitert inn i samtalen.

Så la oss skape rom for å være voksne som sitter på gulvet og ser og beundrer, lærer av og støtter våre små venner. De gir av hele seg selv, tilgir fortere enn de fleste, er ærlig som få. Og er du heldig, får du være vennen deres, du og.

Bilderesultat for venner for alltid

#blogg #hverdag #mamma #barnehage #barn

 

When life gives you lemons



Goals 👆 #hverdag

Stay tuned <3



Følg med videre for lansering er snart rett rundt hjørnet. Mitt hjertebarn, og viktigste prosjekt hittil, en kompetansehevende bok for ansatte i barnehage og andre som jobber eller omgås med små barn, skrevet og utviklet i samarbeid med blåkors og kampanjen Jeg ser.

Les for og med barnet, og vær en god lytter. I del to kan man lære hva man bør gjøre dersom et barn letter på hjerte, eller om du har en dårlig magefølelse. Eller bare ønsker å bli trygg i hvordan man møter de sårbare barna. 

Mer info kommer :)

 

#blogg #bok #hverdag #barnehage

Kronikk publisert av kreftkamp <3

 

Publisert 15. september 2016 - Kreftkamp.no

erle-sellevag

Jeg sitter der på Rikshospitalet, i kafeteriaen. Det lukter sterilt, det er stille rundt meg. Jeg blir sittende å se på menneskene rundt meg. Litt underlig, men det er utrolig hva ventetid gjør med deg. Du blir lei av å trykke på mobilen. Lei av å se i blader, lese avisen.

Jeg ser ut i løse luften, blikket mitt fester seg på en mann, en mann med triste øyne, med en preget kropp. Jeg lurer på hva han sliter med?

Jeg ser til venstre. Der ligger det en nydelig liten nyfødt. Han er omringet av sine tydelig stolte foreldre. Og så plukkes han opp av det som så ut som mormor. Hun gråter, tårer av glede. Her er en familie som har fått livet snudd på hodet av et lite menneske som gir den største gledesrus. De stråler.

erle

Så ser jeg ut vinduet. Der sitter det en dame i en rullestol, ved hennes side står en sykepleier. Solen treffer ansiktet hennes, og noe sier meg at hun er i en situasjon som gjør at hun nyter dette mer enn mange andre.

For slik er det. Sykehus, kontrastenes verden. Jeg har brukt mye tid på Haukeland sykehus siste halvåret. Det som er distinkt for sykehus er de sanselige opplevelsene. Man blir fratatt sin helse i mange tilfeller. Man blir ribbet for valgmuligheter. Du får den maten du får, du må opp klokken seks for målinger, du må ta hensyn til sidemannen du eventuelt  deler rom med.

Da sitter man ofte og tenker. Tar inn inntrykk som brenner seg fast i minnet.  Lukten av sykehus som setter seg på kroppen raskere enn du aner. De vanskelige knappene på sykehusskjorten, den harde polyesteren som treffer huden. Lukten av kjøttkaker, rød saft og eplejuice. Den tørre lyse skiven med ost.

Man hører alarmklokkene ringe, noen trenger hjelp på rommet sitt. Man hører trippende sykepleiere, tålmodige overmennesker som er presset for tid og kanskje ressurser og?

sykehus

Leger som kommer og går. Følelsen av å vente på legevisitten. Endelig skal du få snakke med noen som kan gi deg svar. Men ikke alltid er det slik at man får svar. Stor variasjon, men er du heldig treffer du en kirurg eller lege som jeg gjorde. Kunnskapsrik, konkret, og med et løfte om å ikke gi seg før vi kan slå to streker under et svar.

hjerte

Mine tanker går til dem. Som er så syke at de av ulike grunner må tilbringe sin tid i kontrastenes verden. Der du ser ut av et vindu og ser at verden går videre, og det i en rasende fart. Min periode i kontrasteres verden ser ut til å ende godt. Men for andre er det eksempelvis et positivt svar på biopsien. Den fæle sykdommen vi rår lite over, som styrer som en diktator i kontrastenes verden.

- Erle Sellevåg

WWW.KREFTKAMP.NO 

 

<3



Selvledelse og ansvar for egen lykke burde blitt undervist i på videregående etter min mening. Vi lever i et samfunn hvor vi ofte forventer å få ting servert og tilrettelagt. Men finn din egen lykke på veien, og trives du ikke, så kast ikke bort tiden din <3

FØLG MEG PÅ INSTAGRAM: pedagogensskriblerier

#blogg #hverdag #ledelse 

Konkurransens makt

Jeg satt for noen år siden på en forelesning på handelshøyskolen, klokken var åtte om kvelden, og konsentrasjonsnivået deretter. Men så sier professoren noe som gjorde at det stakk i meg, jeg våknet opp.

  • Fremtiden vil bære preg av usikkerhet når det gjelder fast arbeid, så hold på jobbene deres.

Han uttrykte noe som jo skjedde, oljenæringen sliter. Mange har mistet jobbene sine. Andre næringer blir preget av dette, folk er forsiktig, bruker ikke like mye penger. Visst er vi et rikt land, vi har greie økonomiske forutsetninger, de fleste av oss. Men hva skjer nå da?

Bilderesultat for arbeidsledighet

Et begrep hører man stadig hyppigere, konjunkturell ledighet. Jeg jobber innen en næring som ikke er preget av dette direkte. Folk er avhengig av å ha barna sine i barnehage, og betaler det det måtte koste. Verre er det med yrker utsatt av etterspørsel. Her begynner det å bli interessant. For nå rekrutterer man utafra et nytt standpunkt.  Man har mange søkere, det er høye krav. Makten er på arbeidsgivers side. Vil man da rekruttere et menneske som gjør et godt intervju, som har gode relasjonelle ferdigheter, som man ser vil passe godt inn i den øvrige personalgruppen? Eller ansetter man en fremadstormende person, med mastergrad og lovnad om å tjene inn god kapital?

Har man gått gjennom bunken med søkere, slik man gjorde før?

Eller har man hoppet over personer med etternavn som Sethi eller Przemyslaw?  Kvinne eller mann? Erfaring eller utdannelse?

Det har blitt skrevet mye om diskriminering i arbeidslivet. Det vi kan si med sikkerhet, er at i disse dager øker risikoen for at slikt forekommer betydelig.

Med mange nye landsmenn som ønsker en jobb, ønsker å integreres.  Med oljearbeideren som har tatt PPU for å prøve seg i nytt yrke, som søker samme jobbene som den nyutdannede læreren som søker sin første jobb. Med kvinner som søker lederstillinger, som ser seg slått av en mann med mer erfaring, eller eventuelt blir ansatt på bakgrunn av kjønnskrav.

Bilderesultat for diskriminerende arbeidsliv

Med konkurranse i markedet kommer makt. Ikke nødvendigvis en bevisst bruk av makt, men en snikende grådighet, for økonomisk vinning kan forekomme.

Da må man stole på folks holdninger til inkludering. Man må håpe på at konkurransen ikke tar overhånd. Vi har tross alt ikke hatt høyere ledighet på ti år, det er skremmende. Politikere snakker om at man må skape flere arbeidsplasser, stabilisere situasjonen slik at det ikke går utover konsumet. Uskikketheten råder, det må vi åpne øynene for.

Det man bevisst kan kjenne på i disse dager for oss det gjelder, er gleden av å være i arbeid. Viktigheten for samfunnet, at man er i arbeid. Viktigheten av at arbeid er for alle, alltid.

At arbeid er resepten på mye her i samfunnet. La oss ikke glemme det, når makten av konkurranse kommer snikende.

Ferien er over - minni er fornærmet

Hvordan kunne du dra fra meg en UKE?!! 

Okei...du er tilgitt - du får en labb... ;)


Ferien er over for denne gang, nå venter en høst fylt med spennende prosjekter både som pedagog og som skribent - følg meg gjerne på reisen, da blir jeg glad :)

Instagram: pedagogensskriblerier

#blogg #hverdag #jobb #høst

Bygg relasjoner i fredstid <3 repost - barnehage.no

Klar tale denne gang. Du har ikke fortjent respekten til et barn, dersom du ikke har vunnet tillitten til barnet. Punktum.

Man har gjerne utskiftning i personalet, vikarer innom. De blir sliten, barna tester jo så mye grenser. De nekter å høre etter.

Men er det rart da? Egentlig forteller de deg; jeg kjenner ikke deg godt nok, jeg stoler ikke helt på deg enda. Derfor setter jeg forsvaret mitt opp.

Da er det din oppgave å bryte forsvaret ved å bygge relasjoner i fredstid. Hvordan gjør man det?

Først må man erkjenne hvilke barn som er mest utrygg på deg. De du «sliter» med å gi beskjeder til, de gjør det stikk motsatte. Igjen og igjen. Klart, er man nyansatt er dette en normaltilstand. Da er relasjonene usikre av naturlige årsaker. Men jobben er den samme. For de som har jobbet med barna over lengre tid, bør det stikke dypere.

Så må man kartlegge hvilket nivå relasjonen ligger på. Hvor godt kjenner du dette barnet?

Så starter jobben. Man må gjøre seg interessant, vinne tillitt, bruke tid på barnet der man kan. Når det er fred mellom alle parter på avdelingen. Da først kan man gli inn i en relasjon man kan bygge videre på, dag for dag, klosse for klosse, perle for perle, tur for tur.

Så står man gjerne der, noen uker etter, og kan gi en tydelig beskjed, for så å oppleve at barna forstår at nå mener du alvor. De vet at du nittini prosent av tiden er omsorgsfull, tilstede, engasjert og tar barna på alvor. Da har man vunnet en respekt, som tåler grensesetting. Man kan plassere relasjonen på et høyt nivå, man er glad i hverandre, de stoler på deg.

Det føles godt.

En relasjon kan defineres noe sånt som dette;

et typisk kontaktmønster i en gruppe av visse personer, hvor kontaktmønsteret har den egenskapen, som helhet betraktet, at den kan anvendes for å forklare hvordan disse personene oppfører seg.

Uten gode relasjoner, kan ikke læring blomstre. Uten gode relasjoner, hjelper det ikke med innbydende lekemiljø. Uten gode relasjoner, er ikke vi gode forbilder for barnas dannelse av vennskap seg imellom. Uten gode relasjoner er man utrygg grunn.

Så der må fokuset være, før planer og andre faglige fokus. Har du ikke relasjonene i orden, så har du en jobb å gjøre. Vær ærlig med hverandre, kartlegg relasjonsnivået på avdelingen, tørr å si at nå er det vanskelig, jeg trenger tid til å bygge på en relasjon.

Gi relasjoner status i barnehager. Så kan man forvente at alt annet man skulle gjort følger etter.

Kontrastenes verden <3

Jeg sitter der på Rikshospitalet, i kafeteriaen. Det lukter sterilt, det er stille rundt meg. Jeg blir sittende å se på menneskene rundt meg. Litt underlig, men det er utrolig hva ventetid gjør med deg. Du blir lei av å trykke på mobilen. Lei av å se i blader, lese avisen.

Jeg ser ut i løse luften, blikket mitt fester seg på en mann, en mann med triste øyne, med en preget kropp. Jeg lurer på hva han sliter med?

Αποτέλεσμα εικόνας για mindful eyes

Jeg ser til venstre. Der ligger det en nydelig liten nyfødt. Han er omringet av sine tydelig stolte foreldre. Og så plukkes han opp av det som så ut som mormor. hun gråter, tårer av glede. Her er en familie som har fått livet snudd på hodet av et lite menneske som gir den største gledesrus. De stråler.

Så ser jeg ut vinduet. Der sitter det en dame i en rullestol, ved hennes side står en sykepleier. Solen treffer ansiktet hennes, og noe sier meg at hun er i en situasjon som gjør at hun nyter dette mer enn mange andre.

For slik er det. Sykehus, kontrastenes verden. Jeg har brukt mye tid på Haukeland sykehus siste halvåret. Det som er distinkt for sykehus er de sanselige opplevelsene. Man blir fratatt sin helse i mange tilfeller. Man blir ribbet for valgmuligheter. Du får den maten du får, du må opp kl seks for målinger, du må ta hensyn til sidemannen du eventuelt  deler rom med.

Da sitter man ofte å tenker. Tar inn inntrykk som brenner seg fast i minnet.  Lukten av sykehus som setter seg på kroppen raskere enn du aner. De vanskelige knappene på sykehus skjorten, den harde polyesteren som treffer huden. Lukten av kjøttkaker, rød saft og eplejuice. Den tørre lyse skiven med ost.

Αποτέλεσμα εικόνας για sykehusmat

Man hører alarm klokkene ringe, noen trenger hjelp på rommet sitt. Man hører trippende sykepleiere, tålmodige overmennesker som er presset for tid og kanskje ressurser og?

Leger som kommer og går. Følelsen av å vente på legevisitten. Endelig skal du få snakke med noen som kan gi deg svar. Men ikke alltid er det slik at man får svar. Stor variasjon, men er du heldig treffer du en kirurg eller lege som jeg gjorde. Kunnskapsrik, konkret, og med et løfte om å ikke gi seg før vi kan slå to streker under et svar.

Αποτέλεσμα εικόνας για sykehus

Mine tanker går til dem som er så syke at de av ulike grunner må tilbringe sin tid i kontrastenes verden. Der du ser ut av et vindu og ser at verden går videre, og det i en rasende fart. Min periode i kontrasteres verden ser ut til å ende godt. Men for andre er det eksempelvis et positivt svar på biopsien. Den fæle sykdommen vi rår lite over, som styrer som en diktator i kontrastenes verden.

Αποτέλεσμα εικόνας για hjerte

Følg meg på instagram ⭐ pedagogensskriblerier

FØLG MEG GJERNE PÅ INSTAGRAM:

@pedagogensskriblerier



#blogg #mammablogger #mamma #barn #barnehage #hverdag #pedagogikk #liker 

ET BREV TIL FREMTIDEN <3

Kjære fremtid. Hva har vi gitt deg? Er du fornøyd? Eller ønsker du å reklamere på menneskene du har fått?

Αποτέλεσμα εικόνας για FREMTIDEN

 

Vi prøver å se deg kjære fremtid. Å forstå hva du trenger. Vi former dine mennesker, noen fra før de kan gå.

Vi jobber med læring, utvikling og undring. Dette for å nevne noe, men vi rutter med det få.

Vi prøver å gi omsorg i en tid preget av press, slik at du kjære fremtid, skal få samfunnsytere på høyt nivå.

Vi vil at våre små skal bli stor og stolt. Stolt av sine evner og med ytelse som få.

Vi vet kjære fremtid at det koster deg dyrt, dersom menneskene vi fostrer faller av sine lange sti.

Stien er ujevn, bratt og fantastisk. Vi mener vi kan føre dem stødig på glatten.

Vi vil gi dem kunnskap, drivkraft og tro. Troen på at mennesket klarer mer enn de tror.

Vil vil deg så godt vår kjære fremtid, for du skal ta vare på oss når vi er gammel og grå.

Vi vil da kjære fremtid fylle deg med mennesker, rik på en god barndom, rustet for livet. Men også mennesker som tar i mot sine egne, når de faller. Faller av stien, og havner under en bro. Den broen skal de bryte, med empati og tro. Slik at du kjære fremtid, tar de godt imot.

 

Vi vil gi de ren luft, en fremtid med glede. Alt dette kjære fremtid, jobber vi med nå.

Hver dag, hver uke, hver måned, hvert år. Med hver årsplan, hver ukeplan, hver foreldresamtale, hvert avdelingsmøte.

Skaper vi deg kjære fremtid.

 

Undres om du blir fylt med vakre mennesker med vakre sinn, som tar vare på hverandre inn i sin uendelige fremtid.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Er vi åpen om dette? Ser vi inn i fremtiden? Tenker vi over vårt samfunnsansvar?

Hva har vi å tilby barna vi er så glad i? Hvordan tar vi vare på de sårbare små?

Tenker man i et samfunnsøkonomisk perspektiv som barnehageansatt? For barna er formet i stor grad, når de er nådd seks år. Så står de der på skoleplassen, usikker og spent. Overlater vi trygge barn som har medvirket, skapt, gledet seg, lekt og til og med lært mye i lek?

Håper det.

MAJORITETENS SKYLAPPER

Barne- og likestillingsdepartementet har ansvar for barn og unges oppvekst- og levekår, familie og samliv, likestilling, ikke-diskriminering og forbrukerpolitikk. Man ønsker å integrere barn i barnehager og samfunnet for øvrig, det legges strategier og flotte planer for å oppnå nettopp dette. Det sies at man skal tilrettelegge for sunne lystbetonte fritidsaktiviteter for barna som kommer til Norge, skoler og barnehager skal stå klar med åpne armer. Barna skal integreres, vi ser på barna som en berikelse, en ressurs. Viktige ord, med en praksis som krever hjertevarme voksne som ser barnet som et likestilt individ full av muligheter og positive egenskaper.

Αποτέλεσμα εικόνας για warm heart

De fleste er enige, barn er barn. Men så snur man på visen og tar diskusjonen om integrering av flyktninger, de voksne. Da får visen en annen lyd. Ikke synonymt med ordet raus, langt derifra. FRP synger ut om problemet ved å hjelpe syriske flyktninger her i landet, bistand i eget land er mer fruktbart. Man har over tid tilsynelatende latt det vokse frem en fremmedfiendtlighet som bygger på en populistisk fremstilling av Listhaugs politiske ståsted. «De snylter», «de er navere», «de skal ta jobbene våre», «de er overgripere», listen fortsetter, skrekk og gru. En fortolkning av holdninger som sprer seg som eder og galle i kommentarfelt knyttet til temaet. En typisk kommentar er; å,nei, må vi lese om flyktningene igjen, det er alltid så synd i de, hva med våre egne? De narkomane, de hjemløse, de fattige her i Norge. Men det er da to sider av samme sak? Så snart de får opphold er de jo en av våre egne. Og ved å ikke ta diskusjonen rundt hva som fungerer og ikke fungerer i integreringspolitikken lager man ris til egen samfunnsøkonomiske tilvekst. Man lager seg systemer som ikke ga mennesker reelle muligheter i utgangspunktet. Kanskje man bare hadde hatt behov for mer tid? Man skulle tro at ved å satse på enkeltmenneskers ressurser i samfunnet, så ville man forebygget mange store hull i velferdskassen.

Tenker vi på at disse menneskene er mor og far, at barna skal vokse opp her i vårt land på lik linje med majoritetens etterkommere? Holdningene våre farger vårt syn på deres deltagelse i vårt samfunn.  Lovnadene er flott, gratis kjernetid til barn i barnehage, voksne skal raskt ut i jobb, drøssevis av integreringstiltak, kompetanseheving for ansatte i skoler og barnehager.

Men hvem møter de i andre enden? Hvem åpner døren sin på gløtt for at disse målene skal oppnås?

Det kan settes spørsmålstegn ved om begrensinger i næringsliv, boligmarked og språklig fungering farges av bærekraftige holdninger i negativ forstand hos nordmenn? Klarer vi å se berikelsen? Klarer vi å lære av hverandre? Klarer vi å legge fra oss ord og setninger som «alltid», «typisk de», «vi har ikke nok penger», «vi har ikke nok jobber» og så videre? Kan vi prøve å ta en saklig diskusjon i det ellers så betente temaet integreringspolitikk? Man må erfare og ha kunnskap for å kunne uttale seg om en side av en sak som berører mennesker. Naiv i min fremstilling? Ja det vil nok mange si, men klart man skal anerkjenne utfordringene flyktningestrømmen medfører, og såklart skal alle bidra til at AS Norge ruller og går via å betale skatt og yte alle man alle. Men poenget er at usakligheter må ta slutt, særlig når majoritetens skylapper er på, og man ikke har forsøkt å opplyse seg selv om en sak som alltid har flere sider.

Αποτέλεσμα εικόνας για multicultural understanding

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
hits